Så ble det ikke årskonferanse på oss i år, men vi – Ellen og Marit - følte likevel for å ta et avbrekk fra hverdagen og gjøre noe helt annet. Året 2020 har vært utfordrende for oss alle så langt. Nå var det kondisjon og psyke som skulle settes på prøve. Med en visjon om å krysse Jostedalsbreen på langs i shorts og nye fjellski med værgudene på vår side, pakket vi omhyggelig sekken i tråd med tilsendt pakkeliste. Deretter satte vi kursen for Loen.
I ettertid er det lett å se at vi allerede på dette tidspunktet burde tatt en grundig vurdering av iboende risikofaktorer som fysisk form, rusten fjellskierfaring, rekordstore snømengder og dertil hørende skredfarer. Når du ikke vet hva alt på pakkelisten er, du må låne skredsøker, klatresele, gå til innkjøp av utstyr for tusenvis av kroner og dine turkamerater har krysset både syd- og nordpolen på tvers og langs, burde noen varsellamper blinke. Men skredfaren var vurdert som moderat og vi var optimistiske som få. Eventyret ventet der ute.
Vi var et turfølge på fem personer – pluss sertifisert guide – som skulle bestige «Josten». Seks mil på ski på meget tynt treningsgrunnlag og tung sekk på ryggen er strabasiøst kan vi fortelle. Det er dog godt med alt man ikke vet i forkant. Noen ganger må man bare ta litt risiko, kjenne at man lever og at hjertet banker – tidvis ganske hardt.
Jostedalsbreen betegnes ofte som ‘Europas tak,’ så det sier seg selv at man må opp i høyden. Vi var kjent med at DNT karakteriserer turen som «ekstra krevende», men betydningen var ikke fullt ut forstått før oppstart.
Vi startet turen fra Bødalssetra på 400 m.o.h og skulle opp til 1700 m.o.h på dag 1. Vi forserte bekker og skog med nye fjellski på beina før vi kom opp i fjellet. Herfra skulle vi enda høyere opp, men det var ikke så godt å si hvordan og hvor. Det var bratt og ulendt. Snøen var dyp, våt og kornete. Etter et stykke ble bakkene så bratte at vi måtte klatre til fots og bruke skiene som gripetak i snøen. Det føltes som å stå midt i unnarennet i Midstubakken og vite at du må på et eller annet vis komme deg helt opp uten godt fotfeste – hvis ikke kan du rutsje helt nederst i bakken. I dette tilfellet var ikke en aketur et lystig alternativ, siden vi ikke så helt hvor en sånn ferd kunne ende. Og mens guiden og et par andre i gruppen stod og vurderte hvordan vi skulle klatre opp, bevitnet vi snøskred utløses med buldrende romlelyd på motsatt side av dalføret. Dette føltes ikke helt som en vanlig skitur mer, og lignet ikke på et vakkert eventyr.
Først nå gikk alarmen i våre internrevisorers innebygde risikoradar. Men nå var det ikke et alternativ å grave seg ned og det var for sent å ‘snu i tide’. Vi måtte stole på at guiden hadde tilstrekkelig erfaring og valgte rett strategi for å bestige breen.
Det som føltes som unnarennet i Midstuebakken var forøvrig bare oppvarmingen. Litt lenger opp skulle vi få følelsen av å stå i unnarennet i Holmenkollen. Det var hjertebank og dyp konsentrasjon innen vi kom oss til toppen. Etter vel åtte timer kunne vi omsider slå leir på breen.
Det var spektakulært, mektig og vi kjente på en mestringsfølelse som bare en tur langt utenfor komfortsonen kan by på. Samtidig begynte det å synke inn at har man gått opp på Europas tak så må man også gå ned…
De neste to dagene bød på sol, spektakulær natur og en følelse av at formen tross alt ikke er så verst. Vi la bak oss kilometer på kilometer, besteg et par topper på nesten 2 000 meter, glemte såre skuldre, våte føtter, solbrente lemmer og tilløp til gnagsår. Det var mektig å være der oppe. Intet mindre. Visjonen om vårens vakreste eventyr ble realisert der og da.
Da vi kom til siste etappe av turen var vi noenlunde akklimatisert til både soving i telt, lyden av skred, svette sokker, konstant våte sko og bruk av latrine gravd ut i snø. Tro det eller ei, det å komme seg ned fra breen var noe lettere enn å komme seg opp. Det var ikke mindre bratt enn oppstigningen, men kan hende hadde vi blitt noe mer komfortable etter å ha tøyd grensene underveis. Eller også var vi såpass utmattet at redselen ble noe avslepen.
Uansett hva; det er utenfor komfortsonen magiske ting kan skje. Turen var intet mindre enn magisk – og inspirerende.
Vi ønsker alle våre medlemmer og potensielle medlemmer alt godt og samtidig en riktig god sommer.
