Digitaliseringen ble fremskyndet av pandemien innen helsesektoren, men de langsiktige effektene er ukjente. Digitaliseringen vil påvirke hvilke arealer sykehusene trenger i fremtiden, men effektene er ikke godt nok utredet.
En fagsamtale med Dr. Timo Keistinen
Sammendrag
Private helseaktører arbeider med digitaliseringen av sine tjenester, men det offentlige ligger etter. På noen områder skjer utviklingen raskere og andre områder er foreløpig ikke egnet for digitaliseringen. Tallene fra USA viser at antallet liggedøgn reduseres med 2 % per år.
Det er krevende å lage velfungerende applikasjoner som brukes av mange innen helsesektoren, og det er dermed potensiale for forbedret samarbeid innen digitalisering av helsetjenester i Norden.
Digitaliseringen ble fremskyndet av pandemien innen helsesektoren, men de langsiktige effektene er ukjente. Digitaliseringen vil påvirke hvilke arealer sykehusene trenger i fremtiden, men effektene er ikke godt nok utredet.
Bakgrunn
Etter å ha lest artikkelen «En alle tiders sykehusbyggingsboom» i den statseide nyhetskanalen i Finland, ble Esa kjent med at Finlands sykehusnettverk fornyes raskt. Nye sykehus bygges i Helsinki, Oulu, Turku og Jyväskylä og det skal brukes cirka 5 milliarder Euro (tilsvarer ca 50 milliarder norske kroner) til sykehusbygging. I og med at det regionale helseforetaket, Helse Sør-Øst, er i en tilsvarende prosess i Norge, så var det interessant å høre hvilke erfaringer det er gjort i Finland og om vi kan lære noe av det. Som en konsekvens av dette tok Esa kontakt med dosent Keistinen som har fulgt situasjonen i det finske sykehusnettverket over 40 år som lege, lærer og byråkrat på høyt nivå i departementet.
Sentrale tanker
Digitaliseringen utenfor helsesektoren
Digitaliseringen som på mange måter ble startet innen bank- og finansnæringen vil erobre nye områder.
Spesielt i Finland var det tidligere bankkontorer overalt og i en overgangsperiode kunne bankkundene få tilgang til banklokaler for utvalgte tjenester. Nå må kundene normalt bestille en time til rådgivning for å få adgang til banklokaler og kundenes behov dekkes i hovedsak gjennom nettbaserte tjenester.
På tilsvarende måte har mange av spesialbutikkene flyttet over til nett og det forventes tilsvarende endringer innen dagligvarehandelen. Nye aktører i bransjen satser kun på å levere dagligvarer hjem til sine kunder og velger ikke lenger å etablere ordinære matbutikker.
Digitaliseringen innen helsesektoren
I Finland digitaliserer private helseaktører sine tjenester i høyt tempo og innen basishelsetjenesten er 30 % av dagens konsultasjoner er digitalisert. I løpet av pandemien ble også 80 % av den polikliniske behandlingen innen psykisk helsevern digitalisert.
Keistinen mener at pandemien har gitt varige endringer i arbeidslivet, selv om enkelte store amerikanske selskaper i det siste har oppfordret sine ansatte til å komme tilbake til kontoret. Hvis denne antagelsen er riktig, så vil digitaliseringen også fortsette innen spesialisthelsetjenesten og det vil til slutt også påvirke hvordan fremtidens sykehus skal se ut.
En av utfordringene er at det er vanskelig å forutse hvor fort denne digitaliseringsprosessen skjer, og i mellomtiden risikerer man at det planlegges og bygges nye sykehus som ikke kan tilpasses til de behovene som samfunnet har om 20 år.
Dette er grunnen til at Keistinen har lurt på om det egentlig var en klok beslutning å bygge opptil 360 mottakelsesrom for polikliniske funksjoner i det nye sentralsykehuset i Midt-Finland, selv om sykehuset for øvrig tilbyr toppmoderne og funksjonelle løsninger. Som et alternativ til dette kunne det tenkes at pasienter i fremtiden behandles i sine egne hjem ved hjelp av kameraer som leger bruker for å komme i kontakt med sine pasienter og da kan mange av dagens fasiliteter bli stående tomme.
Digitaliseringsbarrierer innen helsesektoren
Ifølge Keistinen kan nye sykehusbygg faktisk påvirke sementerende for eksisterende teknologiske løsninger. Når sykehuset har toppmoderne fasiliteter, kan det tenkes at sykehusledelsen ønsker at de ansatte skal være fysisk tilstede i nye fasiliteter, og blir dermed også mindre opptatt av å identifisere nye digitale løsninger, som ville redusert personalets tilstedeværelse i sykehusets lokaler. Samtidig vil digitaliseringen stille større krav til leger når de behandler pasienter utenfor sykehusets fire vegger, i og med at de ikke har like lett tilgang til faglig støtte fra andre kollegaer ved ekstraordinære situasjoner.
Det bør også ses som en fordel at det er en viss treghet i «systemet», dvs. at eksisterende løsninger ikke endres for fort, men ifølge Keistinen bør det arbeides aktivt for å finne en riktig balanse i behandlingen av pasienter som både fremmer bruk av nye teknologiske oppfinnelser og beholder velfungerende løsninger. En av utfordringene med digitaliseringen er at det er krevende å utvikle gode programvarer som fungerer feilfritt og kan implementeres raskt. Erfaringer fra bilindustrien med den nye modellserien ID synliggjør at Volkswagen-konsernet hadde i hvert fall innledningsvis betydelige utfordringer med utviklingen av programvaren, og at det i det minste tok lenger tid enn planlagt. Det har også vist seg at mange av dagens helserelaterte «spin-off» virksomheter i helsesektoren ikke lykkes på nasjonalt nivå og dermed ikke oppnår de volumer som sikrer fremtidig satsning og utvikling av tredjeparter.
Keistinen oppfatter videre at mange av dagens applikasjoner innen helsesektoren ikke har klart å håndtere informasjonssikkerhet på en tilfredsstillende måte.
Det har til og med blitt påpekt at roller som personvernombud kan i noen tilfeller hindre gode behandlingsforløp, hvis deres aktiviteter skulle medføre at virksomheter ikke får brukt den informasjonen som finnes i virksomheter.
Keistinen sier videre at sykehusene kunne vært mer aktive med å ta i bruk kunstig intelligens for å analysere tilgjengelig data, slik at sykehusene raskere lærer hvordan de kan behandle sine pasienter bedre.
Midt i en paradigmeskift?
Selv om mange av endringsprosessene er krevende, så tenker Keistinen at vi er midt i et paradigmeskift, og at denne endringen ikke kan stoppes. Det vil etter hvert også medføre endringer i bygningsmessige behov i sykehus som må undersøkes nærmere. Denne prosessen ble fremskyndet av pandemien og gikk så raskt at det ikke er blitt utført noen grundige analyser om hvilke effekter disse endringene gir på lang sikt.
Basert på amerikanske tall, er det kjent at antallet liggedøgn («hospital days») går ned cirka 2 % per år og at denne trenden har eksistert i USA allerede nesten 10 år. På 20 år vil en slik reduksjon gi en effekt på 40 % (! ) Denne endringen skjer raskere på enkelte områder og innen psykiatrien har endringene eventuelt skjedd for fort, selv om en del av endringen innen psykiatrien faktisk forklares med bedre medisiner og nye terapiformer. Som et resultat av denne endringen oppfatter Keistinen at behovet for sengeplasser vil bli redusert i fremtiden, selv om antallet mennesker i verden øker. Den medisinske fagkompetansen øker og det blir mer og mer vanlig med dagkirurgiske behandlinger. I Danmark behandles 70-75 % av pasienter i dag dagkirurgisk, mens tilsvarende tall er 50 % i Finland.
Unntak
Slik det er med alle fagområder, så finnes det også noen unntak her. Keistinen mener at behovet for operasjonssaler vil øke noe når befolkningen blir eldre. Det er også forventet at behovet for røntgenapparater vil øke og de vil dermed ta større plass på sykehusene dersom det ikke skjer noen teknologisk fremdrift som reduserer størrelsen på eksisterende apparater.
Når det gjelder sengeplasser, er Keistinen av den oppfatning, at det er primært livets to siste måneder som er utfordrende. Selv om Keistinen tenker at det er etisk mest riktig at mennesker får dø hjemme, så viser tallene at 60 % av oss fremdeles dør i sykehus.
Flere muligheter for samarbeid på tvers av landegrenser
Ifølge Keistinen, som har arbeidet i flere nordiske land, er det relativt små forskjeller på hvordan helsesektoren fungerer i de nordiske landene, men samarbeidet innen de helsetekniske løsningene i Norden er mangelfullt, med noen få unntak. Det private helseselskapet, Mehiläinen i Finland, har utviklet en plattform og digitale løsninger gjennom et eget datterselskap som de også ønsker å selge til andre land i Europa.
I Sverige har man gjort noen forsøk på å etablere digitale helsetjenester til mennesker som bor på landsbygda, men ifølge Keistinen hadde det vært mer fordelaktig å starte implementeringen av slike tjenester først til yngre mennesker som er vokst midt i den digitale verdenen; diginatives, og deretter utvidet tjenestene til andre og mer «krevende» kundegrupper.
I Norge ble det sett som en fordel å tilby pasienter digitale tjenester når vi opererer med en fastlegeordning, hvor legen i utgangspunktet skal kjenne pasienten. Da kunne f.eks. oppfølgingen av pasienten skjedd digitalt etter sykehusbesøket. Dette vil ifølge Keistinen være mye vanskeligere i Finland, hvor legen normalt ikke kjenner pasienten fra tidligere.
Utarbeidelse av artikkelen
Denne artikkelen er en fagsamtale mellom Timo Keistinen og Esa Leporanta.
Dr. Timo Keistinen arbeidet sist i Sosial- og Helsedepartementet i Finland som medicinalråd og har doktorgrad innen medisin. Han er også dosent innen folkehelsevitenskap og har i tillegg arbeidet som sjefsoverlege og klinikksjef.
Esa er nestleder i Konsernrevisjon i Helse Sør-Øst (HSØ RHF) og har arbeidserfaring både fra forsvaret, olje & energi, og bank & finans. HSØ RHF har ansvar for sykehustjenester til tre millioner mennesker i Sør-Norge.
