Spørsmålet som i økende grad melder seg, er ikke bare om internrevisjonen leverer korrekte vurderinger, men om funksjonen bidrar med innsikt som styrker styrets evne til å fatte gode beslutninger under usikkerhet.
Forventningene til internrevisjon øker i takt med et mer komplekst risikobilde, høyere endringstakt og tydeligere krav til styrets tilsynsrolle. Nye globale standarder for internrevisjon og en mer uforutsigbar omverden innebærer at internrevisjonen ikke lenger bare vurderes på sin evne til å forklare fortiden, men også på hvilken innsikt internrevisjonen gir om virksomhetens beredskap for fremtiden. Dette gir nye muligheter og nye krav til hvordan internrevisjonen utøver sitt mandat.
Internrevisjonens tradisjonelle kjerneoppgaver består fortsatt i vurdering av etterlevelse, testing av kontroller og rapportering av avvik. Disse aktivitetene er og forblir fundamentale. Samtidig har både virksomhetenes risikobilde og styrenes informasjonsbehov utviklet seg. Spørsmålet som i økende grad melder seg, er ikke bare om internrevisjonen leverer korrekte vurderinger, men om funksjonen bidrar med innsikt som styrker styrets evne til å fatte gode beslutninger under usikkerhet.
De nye globale standardene for internrevisjon, som trådte i kraft i 2025, gir et tydelig signal om denne utviklingen. Standardene beskriver internrevisjonens formål som å styrke og beskytte organisasjonens verdi gjennom risikobasert og objektiv bekreftelse, rådgivning og innsikt. Dette forutsetter at internrevisjonen har god forståelse for virksomhetens strategi, mål og samlede risikobilde, og ikke bare dens formelle prosesser og kontroller.
I praksis utfordres tradisjonelle revisjonsformer av et risikobilde preget av høy endringstakt og økt kompleksitet. Digitale sårbarheter, regulatoriske krav og geopolitisk uro kan utvikle seg raskere enn etablerte revisjonssykluser. Når risiko først materialiserer seg, er handlingsrommet ofte allerede redusert. Dette innebærer ikke nødvendigvis at internrevisjonen har sviktet, men illustrerer at metodikk og prioriteringer ikke alltid er tilpasset den virkeligheten revisjonen skal gi trygghet for.
De globale standardene for internrevisjon legger derfor til grunn at internrevisjonen skal arbeide mer risikobasert og dynamisk. Risikovurderinger skal være oppdaterte, og revisjonsplanleggingen må kunne justeres når forutsetningene endrer seg. Dette representerer et tydelig skifte bort fra internrevisjon som primær etterkontroll, og i retning av en funksjon som også bidrar med framoverskuende innsikt.
Å omtale internrevisjon som en strategisk funksjon innebærer imidlertid ikke at rollen skal bevege seg inn i linjeansvar eller beslutningstaking. Uavhengighet og objektivitet er grunnleggende forutsetninger, og disse er tydelig forankret i standardene. Det strategiske bidraget ligger ikke i å eie risiko eller løsninger, men i perspektivet internrevisjonen bringer inn i vurderingen av styring, risikohåndtering og intern kontroll.
Standardene fremhever at internrevisjonen skal evaluere virksomhetsstyringen, herunder hvordan ansvar er fordelt, hvordan beslutninger fattes, og om styringsmodeller faktisk understøtter virksomhetens mål. Når internrevisjonen vurderer kvaliteten på beslutningsgrunnlag, samspillet mellom risikostyring og strategi, og organisasjonens evne til å håndtere usikkerhet, bidrar den direkte til virksomhetens strategiske beredskap uten å kompromittere sin rolle.
Styrets ansvar er samtidig tydeliggjort i de globale standardene for internrevisjon. Styret skal sikre at internrevisjonen har et klart mandat, tilstrekkelige ressurser og reell tilgang til organisasjonen. Like viktig er det at styret faktisk bruker internrevisjonens arbeid aktivt i sitt tilsyn. I økende grad etterspørres ikke bare bekreftelse på etterlevelse, men innsikt i om virksomheten er robust nok til å håndtere fremtidige utfordringer.
Internrevisjonens verdi vurderes dermed ikke utelukkende ut fra antall funn eller graden av detaljering i rapportene, men ut fra relevansen av innsikten som formidles. En internrevisjon som bidrar til å identifisere strukturelle svakheter, utfordre etablerte antakelser og gi styret et bedre beslutningsgrunnlag, vil i større grad oppleves som strategisk viktig.
De globale internrevisjonsstandardene gir et tydelig faglig rammeverk for denne utviklingen. De peker ikke mot et brudd med internrevisjonens kjerneoppdrag, men mot en videreutvikling av rollen i takt med omgivelsene. For mange internrevisjoner innebærer dette et veivalg: enten å forbli en funksjon som primært forklarer fortiden, eller å bruke sitt mandat, sin uavhengighet og sin innsikt til også å styrke virksomhetens beredskap for fremtiden.
I en mer urolig og kompleks verden er det nettopp denne evnen som kan avgjøre om internrevisjonen oppfattes som relevant eller uunnværlig.
