Medisinsk personell som snakker sammen

Internrevisjon i offentlig sektor har fått økt oppmerksomhet de siste årene, blant annet gjennom Finansdepartementets initiativ for økt bruk av internrevisjon i staten (FIN 2014 og 2015). Hvilke erfaringer har så offentlige virksomheter som allerede har en internrevisjon? Artikkelen presenterer resultater fra en intervjuundersøkelse fra 2016 som etterspurte synspunktene til ledere på toppnivå i spesialisthelsetjenesten. Vårt mål med undersøkelsen var å identifisere hva som skal til for at internrevisjonen skal tilføre merverdi og bli oppfattet som en kompetent, konstruktiv og relevant samarbeidspartner for styre og administrasjon i helseforetakene.


 Tone Opdahl Mo Tone Opdahl Mo

Av SISSEL MARGRETHE KORSHAVN OG TONE OPDAHL MO


 

Ifølge internasjonale standarder som angir grunnleggende prinsipper for internrevisjon i offentlig sektor, kan internrevisjonen styrke tilliten til publikum ved å påpeke manglende samsvar mellom vedtatte mål og standarder og prinsipper for god virksomhetsstyring (ISSAI 100 2013). En forutsetning for at internrevisjonen skal kunne oppfylle slike forventninger er at det er et visst samsvar mellom de forventningene som stilles til funksjonen og i hvilken grad disse blir oppfylt. Vi har undersøkt hvilke synspunkter erfarne toppledere i helsesektoren har på internrevisjonen, hva som har betydning for om internrevisjonen tilfører merverdi, og hvilken rolle de beskriver for en fremtidsrettet internrevisjon i helsesektoren.

FORSKNING OM MERVERDI
Fra compliance-revisjon til «value-added role»

Forskning om internrevisjon belyser hvordan internrevisjon som funksjon har endret seg over tid. Utviklingen har gått fra tradisjonell etterlevelsesrevisjon hvor uavhengighet er sentral, til en mer «value-added role» hvor rådgivning, fokus på forbedring og samarbeid med ledelse har større betydning. Selve det å arbeide med en større innretning mot forbedring og samarbeid, med et utgangspunkt i risiko, karakteriseres av enkelte forskere som å jobbe merverdi-rettet (Mihret og Woldeyohannis 2008). De beskrevne endringene påvirker forholdet mellom ledelse og internrevisjon og gjør internrevisjonens objektivitet og uavhengighet til et viktig tema. Endringene har også ført til et behov for å få ny kunnskap om hva som ligger i internrevisjonens merverdi. For at internrevisjonen skal lykkes må den og dens interessenter ha relativt lik forståelse av hva som gir merverdi, slik at tjenesten brukes, og at anbefalinger og råd følges (Sarens og DeBeelde 2006).

Forskning som prøver å identifisere internrevisjonens merverdi er flertydig og preget av mange små studier med begrenset generaliserbarhet. En større studie av 13 500 internrevisorer fra 107 land viste at følgende forhold har positiv innvirkning på merverdi: At internrevisjonen er objektiv og uavhengig, at den etterlever IIAs standarder, og at internrevisjonen bidrar til evaluering og forbedring av internkontrollog risikostyringssystemer. De understreker spesielt betydningen av relasjonen med revisjonsutvalget, og objektivitet og uavhengighet som sikrer troverdighet og status (D’Onza, Selim et al 2015).

«Utviklingen har gått fra tradisjonell etterlevelsesrevisjon hvor uavhengighet er sentral, til en mer «value-added role» hvor rådgivning, fokus på forbedring og samarbeid med ledelse har større betydning».

Et annet perspektiv er at internrevisjonen har en «merverditilnærming» ved å bidra til en mer effektiv internkontrollstruktur, som igjen kan føre til et bedre grunnlag for endring og utvikling ( Bou-Raad 2000, 182).

Internrevisjonens plassering i de regionale helseforetak

Internrevisjonens plassering i de regionale helseforetak

Ulike interessenter – ulike ønsker
Ulike nivåer i organisasjonen har ulike forventninger til internrevisjonen. Ifølge Drent (2002) vil revisjonsutvalget tradisjonelt ha uavhengig, objektiv bekreftelse på internkontrollen, for å oppfylle styrets krav til virksomhetsstyring og sikre etterlevelse av lover og regler. Linjeledelsen ønsker hjelp til å identifisere risiko og forbedre internkontrolltiltak, og råd som ikke griper for langt inn i virksomheten, for å få hjelp til å forbedre operasjonell effektivitet. Toppledelsen vil ha bekreftelse på at aktiviteter som er iverksatt for å oppnå mål, virker som forutsatt. Ifølge Sarens og DeBeelde (2006) ønsker ledelsen en støttende funksjon som kan bidra til å kompensere for redusert kontroll som følge av en stadig økende organisatorisk kompleksitet.

Objektivitet og uavhengighet
Objektivitet og uavhengighet har vært mye diskutert og forsket på i sammenheng med utviklingen av internrevisjonens rolle (Stewart og Subramaniam 2010). Christopher et al (2009) undersøkte i hvilken grad relasjonen med ledelsen utfordrer internrevisjonens uavhengighet. De fant at input fra toppledelsen er viktig for å bidra til å utvikle gode revisjonsplaner, men at involvering fra ledelsen i planlegging av revisjoner kunne ha negativ innflytelse på uavhengigheten til internrevisjonen. Det var viktig at slike innspill ikke oppfattes som et krav.

Drent (2002) pekte på at en vanlig oppfatning i ledelsen er at internrevisjonen arbeider for dem, og at rapportering til revisjonsutvalget ses som en formalitet for å møte krav til virksomhetsstyringen. Ledelsen kan få den oppfatning at internrevisjonen er dårlige lagspillere når de insisterer på å opprettholde sin uavhengighet. Internrevisjonens utfordring er å tilføre ledelsen merverdi uten å bli dens «tjener».

Reding et al (2013) peker på at rådgivningsoppdrag med sitt fremtidsrettede blikk har et større potensial for å tilføre verdi til organisasjonens systemer for internkontroll i et langsiktig perspektiv, i forhold til tradisjonelle bekreftelsesoppdrag som i større grad beskriver forhold som har skjedd i fortiden.

Ammar (2015) gjennomgikk forskning om internrevisjonens uavhengighet, og pekte på den iboende spenningen som ligger i å skulle revidere virksomheters internkontroll og samtidig bidra med rådgivning og støtte til ledelsen. Gjennomgangen viste at denne spenningen er erkjent, men ikke beskrives som bare negativ, og at rådgivning som aktivitet synes å bidra med merverdi til organisasjonen og derfor oppleves som ønskelig. Andelen rådgivningsoppdrag synes også å være økende.

Hvilken kompetanse vektlegger ledere av internrevisjoner?
Med utgangspunkt i at det stilles nye krav både til kompetanse og hvordan internrevisjonen arbeider, ble det gjennomført en undersøkelse blant 1196 internrevisjonsledere i 63 land (EY 2015). Respondentene anga de kompetanseområder de så som viktigst, og der behovet for forbedring var størst. Kunnskap om virksomheten, internkontroll, operasjonelle revisjoner og analytiske evner ble nevnt som de viktigste kompetanseområdene. Behovet for forbedring var størst innenfor områdene kunnskap om virksomheten, teknologi, prosessforbedring og dataanalyse. Respondentene la moderat vekt på betydningen av muntlig og skriftlig kommunikasjon, og rådgivning og endringsledelse ble vurdert som minst viktig. Når det gjelder rådgivning var det heller ingen som mente at det var behov for forbedring.

Les mer om funnene i undersøkelsen ved å laste ned PDF av hele artikkelen her